En sentral del av det å være lærer er elevsamtalen. Som kontaktlærer har man en obligatorisk samtale med hver enkelt elev en gang i halvåret. Dette er minimum, men jeg har opplevd at det kan være vanskelig å få satt av tid til noe særlig mer. Derfor er det også viktig at disse samtalene blir gode og nyttige både for lærer og elev. Jeg har dessverre selv sittet med elever og lest opp helt unyttige spørsmål som nesten alltid bare besvares med ja, av typen «Bruker du innesko inne?» og «Svarer du høflig på tiltale?». Hva er gode spørsmål i en elevsamtale? Hvilke spørsmål bør droppes? Bør elevene få spørsmål på forhånd som de kan forberede seg på?
Et annet moment å diskutere er hvordan man kan sette av mer tid til samtale med enkeltelever. Jeg tror det er essensielt å ta seg tid til hver enkelt elev. Hva kan man gjøre i skolehverdagen for å få tid til den enkelte? Med litt planlegging tror jeg det er mulig å få satt av noen minutter i en god del timer til å ta ut enkeltelever for kortere samtaler om fag og progresjon. Mens elevene jobber individuelt eller med prosjekter, bør det være mulig. Særlig hvis det er to lærere tilstede.
Jeg leste en bok i jula av John T. Spencer, en amerikansk high-school lærer. Hovedpoenget hans er at læring ofte foregår når vi ikke fokuserer på læring. Læringsprossessen til elevene er mystisk og paradoksal. Den er ofte vanskelig å måle. Et problem med skolen er at fokuset ofte er på å oppnå suksess, dvs. få gode karakterer. Når fokuset er på å få gode karakterer bare for å få gode karakterer kan det gjerne få en del uønskede bivirkninger.
Spencer presenterer en liste over hvorfor det å fokusere på suksess fører til mindre suksess. Jeg gjengir den her:
elever velger lettere oppgaver
elever gir opp når de oppdager at de ikke vil klare å oppnå målene
elever jukser for å nå målene
elever slutter å samarbeide og jobber ofte for å undergrave andres innsats for å framheve seg selv
de som lykkes føler en tomhet når det er over. De innser at meningsløs suksess ikke er suksess i det hele tatt.
elever skylder på andre når de mislykkes, pga. budskapet om at «de som mislykkes er tapere».
Hvis elevene derimot opplever at det de jobber med er meningsfylt og engasjerende, hvis de virkelig bryr seg om det de jobber med, vil de ta sjanser. De vil kaste seg inn i arbeidet, vel vitende om at det er mulig at de vil mislykkes. De kjøper ikke slagordet «failure is not an option», fordi de vet at alt som er verdt å gjøre vil være vanskelig.
Boka, som heter Teaching Unmasked -a humble alternative to waiting for a superhero, kan absolutt anbefales. Den kan kjøpes for en billig penge på amazon.com, eller lastes ned gratis her. Kan for øvrig anbefale å følge bloggen til John Spencer.
Jeg kom over en video som jeg syntes var interessant. Hvor mye ønsker vi av standardiserte tester, læreplaner og undervisningsopplegg? Hvem vet best hva elevene trenger i din klasse, på din skole? Hva slags skole får vi når man øver et halvt år på nasjonale prøver bare for at skolen skolen skal få et godt rennomé?
Lærere er ikke akkurat kjent for å ha verdens største tekniske kompetanse. Det kan være en prøvelse bare å skulle bruke overhead-maskinen. Faktisk klarte jeg å rote med den selv senest på forrige foreldremøte. En av foreldrene måtte fortelle meg at den hadde to knapper, en for å slå på strømmen, og en for lyset. Flaut.
Kanskje nettopp slike situasjoner gjør at mange lærere vegrer seg for å ta i bruk for mye tekniske hjelpemidler i undervisningen. Det er jo dumt hvis halve timen skal gå med til å finne ut hvilken kanal man finner VHS-spilleren på. Jeg vil likevel slå et slag for såkalt IKT i skolen. Dessuten har jo landets myndigheter pålagt oss å dra det inn i så godt som samtlige fag. Så hva annet kan man gjøre?
Først og fremst vil jeg si at det er mye enklere i dag å ta i bruk moderne teknologi i undervisningen enn for 15 år siden rett og slett fordi det er blitt mye mer brukervennlig. Man trenger ikke lenger å finne riktig kanal på fjernsynet. Putter man kablene i på rett sted går det nesten av seg selv. Dessuten finnes det som regel elever med høy teknisk kompetanse som gladelig hjelper til. En annen ting er at man idag finner omtrent alt man trenger på verdensveven aka. internett. Man trenger altså ikke rulle inn et digert fjernsyn eller styre med lysark og overhead. Det man trenger er en datamaskin som er koblet på internett.
I hovedsak er det to måter å bruke data i undervisningen. Enten som et presentasjonverktøy, på samme måte som man i gamle dager ville brukt fjernsyn eller overhead, eller som et arbeidsverktøy for elevene. Det er også mulig å kombinere de to måtene. Det vil jeg illustrere med følgende eksempel:
Vi har om konstruksjon i matematikk. Jeg står foran tavla og strever med å holde den svære tavlepasseren uten at passeråpningen forandrer seg samtidig som at jeg prøver å forklare klassen hvordan man konstruerer en vinkel på 60 grader. Noen forsøker iherdig å følge med og noterer flittig i boka mens de prøver å kopiere mine bevegelser. Andre har gitt fullstendig opp og kikker tomt ut i luften med glassaktig blikk. Noen er mer opptatt av å se på andre elever. I det hele tatt; mange får ikke med seg det som blir undervist. Hvordan skal de klare leksene når de kommer hjem, hvis de ikke har noen til å hjelpe seg?
Løsningen er å bruke YouTube. De fleste elevene er sannsynligvis allerede vant til å bruke YouTube for å lære seg ting. Jeg spilte inn en video av meg selv med telefonen min mens jeg konstruerer en 60 graders vinkel og lastet den opp på YouTube. Det er fryktelig enkelt og tar ikke lang tid. Leksa kan være å se på den først og så regne noen oppgaver. Hvis de glemmer hvordan de gjør det kan de bare se den igjen, så mange ganger de vil. Min video kan du se her:
Hva med å filme seg selv når man underviser og legge ut filmene fra hver enkelt undervisningstime?
Som lærer for store klasser er en av de store utfordringene å se alle elevene. Ofte kan elever føle seg oversett og forbigått. Læring foregår i den enkelte elev, ikke på tavla. De som får mest oppmerksomhet er gjerne de som lager mest uro og de som er ivrigst oppe med hånda. Men hva med de resterende 80%? Hvordan skal de bli sett og hørt?
En kollega av meg hadde innført en vane i sin klasse at hun tok hver enkelt elev i hånda ved slutten av dagen før hun sendte dem hjem. Det kan høres litt stivt og unaturlig ut på en ungdomsskole, men jeg har virkelig sett verdien av det. Jeg tror alle trenger å oppleve å bli sett hver eneste dag, men i all travelheten er det fort at enkelte blir oversett. Ved å avslutte dagen med et håndtrykk sikrer man at alle blir sett og får oppleve litt nærhet uten at det blir pinlig. Et håndtrykk løser ikke en vanskelig likning eller øker ordforrådet i tysk, men det kan bidra til å skape trygghet og tillitt mellom lærer og elev. Elever kan ha forestillinger om å bli mislikt og uglesett. De kan føle seg utrygge og ha manglende tillitt til læreren. Et håndtrykk og et vennlig smil kan bidra til å bryte ned denne utryggheten og bygge opp tillitt. Uten trygghet og tillitt er god læring så godt som umulig.
«Humility is the ability to hold power for the good of others.»
Denne definisjonen på ydmykhet har jeg fra Dr. John Dickson. Dickson har doktorgrad i oldtidshistorie og har blant annet forsket på opphavet til ydmykhet. Jeg hørte et foredrag av ham om ydmykhet og opplevde dette som veldig relevant for meg som lærer. Det høres kanskje rart ut at man som lærer skal være ydmyk overfor elevene, men la meg prøve å forklare hvordan ydmykhet kan føre til bedre læring.
Dicksons definisjon av ydmykhet er etter min vurdering en beskrivelse av den perfekte lærer. En lærer har i kraft av sin posisjon makt over elevene. En god lærer bruker denne makten til å løfte elevene opp. Det motsatte av dette må jo være å bruke makt for å løfte seg selv opp. Det trengs ikke mye fantasi til for å forstå at det ikke vil føre til god læring.
En person som bruker sin makt til å løfte seg selv opp og over de han har makt over vil virke uoppnåelig, upersonlig og nesten overmenneskelig. Man får ikke noe forhold til en slik person og vil ganske sikkert ha en opplevelse av at det er umulig å bli som ham. Bruker man derimot sin makt til å tjene de man står i et maktforhold til, vil de man har makt over oppleve tillit, inspirasjon og styrke. Det beste eksempelet i historien på en person som bruker sin makt på en slik måte er Jesus. Det er lite tvil om maktforholdet mellom han og disiplene. Jesus viste at storhet handler om å tjene. Han vasket føttene til sine elever.
Dickson snakket også om ydmykhet i forhold til å anerkjenne at man ikke er ekspert på alle områder. Som lærer har man naturligvis mer kunnskap enn de fleste av elevene i de fagene man underviser, men samtidig er det viktig å anerkjenne at man også lærer av elevene. Ydmykhet er noe vakkert som vi beundrer. Hvis vi er ydmyke som lærere vil vi vinne tillitt hos elevene og det vil inspirere dem til læring.
tanker om undervisning 